Ana Vovk og Tina Ritlop

Fremtidens skole: Fra kunnskapsoverføring til å forme en bærekraftig livsstil

Verden går inn i en periode med raske og sammenkoblede endringer som fundamentalt forandrer måten folk lever, arbeider, lærer og forholder seg til hverandre på. Digitalisering, utviklingen av kunstig intelligens, automatisering, klimaendringer, demografiske endringer, global sammenkobling, stadig økende informasjonsmengde og økende psykiske helseutfordringer krever alle et annet perspektiv på utdanningens og oppdragelsens rolle (OECD, 2020; UNESCO, 2020). Som et resultat blir skoler miljøer som går utover systematisk kunnskapsoverføring, og fungerer i stedet som steder hvor enkeltpersoner utvikler de nødvendige evnene for ansvarlig og meningsfull livsstil i et komplekst samfunn.

Bilde: @lookstudio on magnific.com

Utviklingen av digitale teknologier har betydelig økt tilgangen til informasjon, samtidig som den gir enkeltpersoner nye utfordringer. Kritisk evaluering av informasjon, ansvarlig bruk av digitale teknologier, forståelse av kunstig intelligens og evnen til å ta gjennomtenkte beslutninger blir viktige kompetanser i den moderne tid (OECD, 2020). Samtidig viser forskning at digital tilkobling alene ikke styrker sosial tilknytning; den kan også bidra til økt ensomhet, redusert kvalitet på mellommenneskelige relasjoner og dårligere mental helse blant barn og ungdom (UNESCO, 2024).

I tillegg til teknologisk endring kjennetegnes dagens samfunn av klimaendringer, tap av biologisk mangfold, økende forbruk av naturressurser, sosiale ulikheter, demografiske endringer og endrede livsstiler. Disse utfordringene er ikke bare miljø- eller økonomiske spørsmål; de har betydelige konsekvenser for menneskers helse, livskvalitet, matsikkerhet, sosial samhørighet og samfunnenes langsiktige motstandskraft. Det er økende erkjennelse av at miljø-, sosiale og helsesystemer er tett sammenkoblet, og derfor kan ikke samtidige utfordringer løses isolert, men må tilnærmes helhetlig (Whitmee et al., 2015; UNESCO, 2020; Plut, 2008). Begrepene One Health og Planetary Health understreker at langsiktig menneskelig velvære er uløselig knyttet til bevaring av sunne økosystemer, biologisk mangfold og ansvarlig forvaltning av naturressurser (Whitmee et al., 2015). Derfor understreker et økende antall internasjonale organisasjoner behovet for å utvikle kompetanser som gjør det mulig for enkeltpersoner å forstå kompleksiteten i den moderne verden, tenke systematisk, ta ansvarlige beslutninger og aktivt delta i utformingen av et bærekraftig samfunn (UNESCO, 2020; Bianchi et al., 2022; Rieckmann, 2018; Wiek et al., 2011).

Bilde: @magnific på magnific.com

Samtidig endres også forståelsen av skoleeffektivitet. Mens det tradisjonelle kvalitetsmålet primært var mengden kunnskap som tilegnes, legger moderne tilnærminger i økende grad vekt på helhetlig utvikling av individet. Ved siden av akademiske prestasjoner har utviklingen av kritisk tenkning, kreativitet, samarbeid, empati, motstandskraft, etisk beslutningstaking, ansvar og livslange læringsferdigheter blitt essensielt (Biesta, 2022; Fullan, 2020; Marentič Požarnik, 2000). OECD Learning Compass 2030 fremhever at skoler må gjøre det mulig for elever å utvikle transformative ferdigheter som gjør dem i stand til å skape ny verdi, forene konkurrerende interesser og ta ansvar for sine beslutninger og deres langsiktige konsekvenser (OECD, 2020). På samme måte understreker GreenComp at suksessen til moderne utdanning ikke bare avhenger av mengden kunnskap som tilegnes, men fremfor alt av individets evne til å knytte kunnskap til verdier, samarbeid og ansvarlig handling for fellesskapets beste (Bianchi et al., 2022). Vovk (2025) argumenterer også for at bærekraft kun kan utvikles gjennom å knytte kunnskap til hverdagserfaringer, ansvarlig atferd og aktiv deltakelse fra individer i sine lokalsamfunn.

En slik forståelse representerer et betydelig skifte fra (bare) undervisning i innhold til å forme livsstiler. Fremtidens skole er ikke bare et sted hvor elever tilegner seg kunnskap; den blir i økende grad et fellesskap der verdier og livsvaner formes gjennom daglige relasjoner, samarbeid, ansvar, erfaring og rollemodellering. Læring blir en prosess der de former individer som kan knytte kunnskap til ansvarlig handling og bidra til fellesskapets beste (Fullan, 2020; Dumont, Istance, & Benavides, 2013).

Innenfor denne rammen vokser bærekraft frem som en av de grunnleggende livskompetansene til moderne individer. Den strekker seg utover innholdet i enkeltfag eller prosjekter og blir en måte å tenke, ta beslutninger og handle på som gjennomsyrer hverdagen til enkeltpersoner og hele skolemiljøet. Å forstå bærekraft som et livsparadigme reiser derfor spørsmålet om hvordan skoler kan skape miljøer der elevene ikke bare lærer om bærekraft, men faktisk lever den. I denne sammenhengen spiller skolerektoren en spesielt viktig rolle som leder som fremmer samarbeid i utformingen av skolens visjon, kultur og utviklingsretninger, som utgjør hovedfokuset i diskusjonen som følger.

 

 

 

Referanser

Bianchi, G., Pisiotis, U., & Cabrera Giraldez, M. (2022). GreenComp: Det europeiske kompetanserammeverket for bærekraft (M. Bacigalupo & Y. Punie, red.). EUs publikasjonskontor. https://doi.org/10.2760/13286

Biesta, G. J. J. (2022). Verdenssentrert utdanning: Et syn for nåtiden. Routledge. https://doi.org/10.4324/9781003098331

Dumont, H., Istance, D., & Benavides, F. (red.). (2013). Om læringens natur: Bruk av forskning for å inspirere praksis. Institutt for utdanning i Republikken Slovenia.

Fullan, M. (2020). Systemendring i utdanning. American Journal of Education, 126(4), 653–663. https://doi.org/10.1086/709975

Marentič Požarnik, B. (2000). Psykologi om læring og undervisning. CBS.

OECD. (2020). Hva elevene lærer betyr noe: Mot en læreplan for det 21. århundre. https://doi.org/10.1787/d86d4d9a-en

Plut, D. (2008). Evaluering av det geografiske miljøet og miljøetikk. Verker, 29, 63–75. https://doi.org/10.4312/dela.29.5.63-75

Rieckmann, M. (2018). Læring for å transformere verden: Nøkkelkompetanser i utdanning for bærekraftig utvikling. I: A. Leicht, J. Heiss i W. J. Byun (red.), Spørsmål og trender innen utdanning for bærekraftig utvikling (str. 39–59). UNESCO.

UNESCO. (2020). Utdanning for bærekraftig utvikling: En veikart. https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000374802

UNESCO. (2023). Global utdanningsovervåkingsrapport 2023: Teknologi i utdanning—Et verktøy på hvilke premisser? https://doi.org/10.54676/UZQV8501

Vovk, A. (2025). Living Earth – En sunn fremtid. Peasant Voice Forlag.

Whitmee, S., Haines, A., Beyrer, C., Boltz, F., Capon, A. G., de Souza Dias, B. F., Ezeh, A., Frumkin, H., Gong, P., Head, P., Horton, R., Mace, G. M., Marten, R., Myers, S. S., Nishtar, S., Osofsky, S. A., Pattanayak, S. K., Pongsiri, M. J., Romanelli, C., … Yach, D. (2015). Sikring av menneskers helse i antropocen-epoken: Rapport fra Rockefeller Foundation–Lancet-kommisjonen om planetarisk helse. The Lancet, 386(10007), 1973–2028. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(15)60901-1

Wiek, A., Withycombe, L., & Redman, C. L. (2011). Nøkkelkompetanser innen bærekraft: Et referanserammeverk for utvikling av akademiske programmer. Bærekraftsvitenskap, 6(2), 203–218. https://doi.org/10.1007/s11625-011-0132-6